Monsteret kommer!

Tore presset gasspedalen på Caddyen i bånn. Han lot seg nesten imponere over hvor fort den suste av gårde bortover veien. Det var akkurat som om bilen også visste, at nå hastet det.

 

16 minutter etter at telefonen ringte, vrengte Tore inn på plassen foran Norsk Godstransport AS sin terminal. Den sure kaffen han hadde drukket på veien, hadde gjort ham ganske sur selv også.

Han var lei av sjåfører som glemte ting!

Han var lei av dårlig kommunikasjon!

Han var lei av lave transportpriser, storforlangende kunder og skruppelløse konkurrenter!

Kort sagt: Han var lei!

 

På vei over den store asfaltplassen tente Tore seg en sigarett.

Tankene kvernet i hodet.

Det var jo han som var sjef. Eller leder? Eier og daglig leder i eget firma. Det var han.  

 

I dag hadde han grunn til å være sint på Rasmus. Vimsehodet av en sjåfør hadde kjørt fra en viktig palle. Heldigvis hadde han vett nok til å ringe og forklare feilen han hadde gjort.

Likevel, tenkte Tore: Det er daglig leder sitt ansvar å ta grep, slik at slike situasjoner ikke oppstår. Og det var jo han selv som var innehaver av den rollen!

Han måtte gjøre noe!

Han måtte gjøre noe på hjemmefronten også. Ellers kom han til å miste Sofie, akkurat som de andre damene han hadde vært med.

 

Tore fikk pallen inn i en av firmaets varebiler. Det var fortsatt tid nok til å nå ferja over fjorden. Han kunne fortsatt rekke frem før åpningstid, og var han heldig ville ikke kunden merke at leveringen hadde vært litt forsinket.

 

Med firmalogo over hele bilen holdt Tore seg til fartsgrensene på vei mot ferjekaia. Seriøsitet og kvalitet var to av grunnpilarene i firmaet hans. Det var derfor han satt her og kjørte nå, slik at kunden skulle oppleve firmaet som seriøst.

Alle kan gjøre feil, slik Rasmus hadde gjort denne morgenen, men det var viktig å lære av dem. Det måtte firmaet som helhet også gjøre. Norsk Godstransport AS ville neppe overleve i fremtiden om de fortsatte å gjøre de samme feilene igjen og igjen.

 

Ferja lå fortsatt til kai da Tore rundet den siste svingen. Han kunne se at bilene hadde begynt å kjøre ombord, men det var fortsatt et minutt til avgang.

Han trillet ombord som den siste bilen, og parkerte like bak et vogntog.

Den store logoen til Statsfrakt dekket hele bakdørene.

- Det er nok linjebilen med stykkgods fra Oslo, tenkte Tore.

Mer rakk han ikke å tenke før han kjente øynene gli igjen. Den jevne duren fra ferja, og vuggingen fra bølgene førte ham raskt inn i drømmeland.

 

Tore løp og løp. Han ble jaget. De store monstrene, spiste alt som kom i deres vei. Ville han klare å komme i sikkerhet? Langt der fremme så han Sofie. Hun løp også. Plutselig lyste store røde øyne mot ham. Monsteret!

 

Tore bråvåknet. Han kikket rett inn i bremselysene på tilhengeren til Statsfrakt.

Det var på tide å starte bilen og kjøre i land.

Han kikket kjapt på mobiltelefonen. Ingen hadde ringt, men en melding hadde tikket inn fra Sofie:

- Kjør fint, og ta en titt på Zendera.no når du får tid, skrev hun.

 

Han svarte med en tommel opp. Zendera fikk vente. Først måtte han komme over drømmen hvor han nesten hadde blitt spist av det store monsteret, og så var det vel strengt tatt en palle som skulle leveres...